[1] Da tok Job til orde og sa:
[2] Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
[3] Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
[4] Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
[5] han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
[6] som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
[7] som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
[8] som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
[9] som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
[10] som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
[11] Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
[12] Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
[13] Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
[14] Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
[15] jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
[16] Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
[17] han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
[18] som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
[19] Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
[20] Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
[21] Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
[22] Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
[23] Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
[24] Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
[25] Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
[26] de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
[27] Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
[28] da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
[29] Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
[30] Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
[31] da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
[32] For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
[33] det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
[34] Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
[35] Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.