[1] Da tok Job til orde og sa:
[2] Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk.
[3] Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
[4] Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
[5] Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
[6] Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
[7] Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
[8] Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
[9] er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
[10] For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
[11] Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
[12] Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord.
[13] Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
[14] For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
[15] Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det, så bever jeg for ham.
[16] Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
[17] fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.