[1] Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
[2] Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.
[3] Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?
[4] Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?
[5] Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.
[6] Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.
[7] Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;
[8] for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.
[9] En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.
[10] Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.
[11] Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.
[12] Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.
[13] Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte fortærer hans lemmer.
[14] Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.
[15] Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.
[16] Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.
[17] Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.
[18] Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.
[19] Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.
[20] Over hans dag forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel.
[21] Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.