[1] Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
[2] Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
[3] da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
[4] slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
[5] da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
[6] da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
[7] Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
[8] da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
[9] høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
[10] de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
[11] Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
[12] For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
[13] Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
[14] Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
[15] Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
[16] En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
[17] Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
[18] Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
[19] Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
[20] Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
[21] Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
[22] Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
[23] De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
[24] Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
[25] Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.