[1] Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
[2] Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
[3] Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
[4] Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
[5] Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
[6] På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
[7] Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
[8] Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
[9] Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
[10] Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
[11] Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
[12] Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
[13] Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
[14] Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
[15] Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
[16] I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
[17] For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
[18] Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
[19] Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.
[20] Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
[21] Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
[22] Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
[23] Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
[24] De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
[25] Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?