[1] Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
[2] Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
[3] Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
[4] Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
[5] Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
[6] Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
[7] De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
[8] Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
[9] Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
[10] Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
[11] Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
[12] Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
[13] På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
[14] Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
[15] Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
[16] Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
[17] Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
[18] Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
[19] Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
[20] Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
[21] På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
[22] Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
[23] Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
[24] Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
[25] Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.