[1] Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
[2] Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
[3] Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
[4] Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
[5] for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
[6] Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
[7] Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
[8] Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
[9] Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
[10] Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
[11] Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
[12] Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
[13] siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
[14] Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
[15] Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
[16] langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann.
[17] Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
[18] det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
[19] til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
[20] En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
[21] Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
[22] Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
[23] Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .
[24] Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
[25] fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
[26] stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
[27] fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
[28] og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
[29] Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
[30] Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans munns ånde.
[31] Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
[32] Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
[33] Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
[34] for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
[35] De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.