[1] Da tok Job til orde og sa:
[2] Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
[3] Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
[4] Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
[5] jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
[6] Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
[7] Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
[8] Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
[9] Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
[10] De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
[11] Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
[12] Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
[13] Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
[14] Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
[15] Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
[16] mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
[17] Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
[18] Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
[19] Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
[20] Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
[21] at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
[22] for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.