[1] Da tok Job til orde og sa:
[2] Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
[3] For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
[4] For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
[5] Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
[6] Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
[7] Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
[8] Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
[9] Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
[10] Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
[11] Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
[12] Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
[13] Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
[14] Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
[15] Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
[16] som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
[17] men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
[18] Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
[19] Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
[20] de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
[21] Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
[22] Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
[23] at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
[24] Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
[25] Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
[26] Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
[27] Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
[28] Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
[29] Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
[30] Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?