[1] Rop du bare! Er det vel nogen som svarer dig? Og til hvem av de hellige vil du vende dig?
[2] For harme slår dåren ihjel, og vrede dreper den tåpelige.
[3] Jeg så en dåre skyte røtter; men med ett måtte jeg rope ve over hans bolig.
[4] Hans barn var uten hjelp; de blev trådt ned i porten, og det var ingen som frelste dem.
[5] De hungrige åt op hans avling, ja, midt ut av torner hentet de den, og snaren lurte på hans gods.
[6] For ikke skyter ulykke op av støvet, og møie spirer ikke frem av jorden;
[7] men mennesket fødes til møie, likesom ildens gnister flyver høit i været.
[8] Men jeg vilde vende mig til Gud og overlate min sak til ham,
[9] han som gjør store, uransakelige ting, under uten tall,
[10] som sender regn utover jorden og lar vann strømme utover markene,
[11] som ophøier de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse,
[12] som gjør de kløktiges råd til intet, så deres hender ikke får utrettet noget som varer,
[13] han som fanger de vise i deres kløkt og lar de listiges råd bli forhastet;
[14] om dagen støter de på mørke, og om middagen famler de som om natten.
[15] Og således frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd,
[16] og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.
[17] Ja, salig er det menneske Gud refser, og den Allmektiges tukt må du ikke akte ringe!
[18] For han sårer, og han forbinder; han slår, og hans hender læger.
[19] I seks trengsler skal han berge dig, og i den syvende skal intet ondt røre dig.
[20] I hungersnød frir han dig fra døden og i krig fra sverdets vold.
[21] For tungens svepe skal du være skjult, og du skal ikke frykte når ødeleggelsen kommer.
[22] Ødeleggelse og hunger skal du le av, og for jordens ville dyr skal du ikke frykte;
[23] for med markens stener står du i pakt, og markens ville dyr holder fred med dig.
[24] Og du skal få se at ditt telt er trygt, og ser du over din eiendom, skal du intet savne.
[25] Og du skal få se at din ætt blir tallrik, og dine efterkommere som jordens urter.
[26] Du skal i fullmoden alder gå i graven, likesom kornbånd føres inn sin tid.
[27] Se, dette er det vi har utgransket, og således er det. Hør det og merk dig det!