[1] De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.
[2] Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus og var sønn av Barak’el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud,
[3] og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.
[4] Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.
[5] Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.
[6] Så tok da Elihu, sønn av Barak’el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.
[7] Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!
[8] Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.
[9] De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.
[10] Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.
[11] Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.
[12] Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
[13] Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!
[14] Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.
[15] De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.
[16] Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?
[17] Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.
[18] For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.
[19] Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.
[20] Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.
[21] Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;
[22] for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.