[1] Og Elihu tok atter til orde og sa:
[2] Hør mine ord, I vise, og lån mig øre, I forstandige!
[3] Øret prøver jo ord, likesom ganen smaker mat.
[4] La oss velge det som er rett; la oss sammen søke å finne ut hvad der er godt!
[5] Job har jo sagt: Jeg er rettferdig, og Gud har tatt min rett fra mig;
[6] tross min rett skal jeg være en løgner; en drepende pil har rammet mig, enda der ingen brøde er hos mig.
[7] Hvem er en mann som Job, han som drikker bespottelse som vann
[8] og gir sig i lag med dem som gjør ondt, og søker omgang med ugudelige menn?
[9] For han har sagt: En mann har intet gagn av at han holder vennskap med Gud.
[10] Derfor, I forstandige, hør på mig! Det være langt fra Gud å gjøre noget syndig og fra den Allmektige å være urettferdig!
[11] Han lønner mennesket efter dets gjerninger og gjengjelder mannen efter hans ferd.
[12] Ja sannelig, Gud gjør ikke noget syndig, og den Allmektige forvender ikke retten.
[13] Hvem har overgitt jorden til hans varetekt, og hvem har overlatt hele jorderike til ham?
[14] Dersom han bare vilde tenke på sig selv og dra sin Ånd og sin ånde til sig igjen,
[15] da skulde alt kjød opgi ånden på én gang, og mennesket bli til støv igjen.
[16] Men gi nu akt og hør på dette, lytt nøye til mine ord!
[17] Kan vel en som hater retten, være hersker? Eller tør du fordømme den Rettferdige, den Mektige?
[18] Sier vel nogen til en konge: Din niding, eller til en fyrste: Du ugudelige?
[19] Gud tar jo ikke parti for fyrster og akter ikke en rik høiere enn en fattig? De er jo alle hans henders verk.
[20] I et øieblikk dør de, midt om natten; folket raver og forgår, og den mektige rykkes bort, ikke ved menneskehånd.
[21] For hans øine vokter på hver manns veier, og han ser alle hans skritt;
[22] det finnes intet mørke og ingen dødsskygge hvor de som gjør ondt kan skjule sig;
[23] Gud har ikke nødig å gi lenge akt på en mann før han må møte for Guds dom.
[24] Han knuser de mektige uten å granske deres sak og setter så andre i deres sted.
[25] Ja, han kjenner deres gjerninger, og han slår dem ned om natten så de går til grunne.
[26] Han tukter dem som ugjerningsmenn, på et sted hvor alle kan se det;
[27] for derfor vek de bort fra ham og aktet ikke på nogen av hans veier,
[28] forat de skulde la de fattiges skrik komme for ham, forat han skulde høre de undertryktes rop.
[29] Lar han være å skride inn, hvem tør da fordømme ham? Skjuler han sitt åsyn, hvem får da se ham? Både med et folk og med et enkelt menneske gjør han jo således,
[30] forat et gudløst menneske ikke skal herske, forat det ikke skal være snarer for folket.
[31] For har vel et slikt menneske nogensinne sagt til Gud: Jeg har vært overmodig, jeg vil herefter ikke gjøre det som ondt er;
[32] det jeg ikke ser, det må du lære mig; har jeg gjort urett, så vil jeg ikke gjøre det mere?
[33] Skulde han vel gjengjelde efter ditt tykke? Du har jo klandret ham. Så må du velge og ikke jeg, og hvad du vet, får du si.
[34] Forstandige menn vil si til mig, ja hver vismann som hører på mig:
[35] Job taler uten skjønnsomhet, og hans ord er ikke forstandige.
[36] Gid Job måtte bli prøvd uavlatelig, fordi han har svart på onde menneskers vis!
[37] For til sin synd legger han brøde; her iblandt oss klapper han i hendene og bruker mange ord om Gud.