[1] Da tok Job til orde og sa:
[2] Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
[3] Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
[4] Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
[5] Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
[6] Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
[7] Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
[8] Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
[9] Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
[10] Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
[11] Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
[12] Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
[13] Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
[14] Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
[15] Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
[16] Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
[17] Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
[18] Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
[19] Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
[20] Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
[21] Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
[22] Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
[23] Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
[24] ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
[25] Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
[26] Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
[27] han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
[28] Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
[29] så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.