[1] Og Elihu blev ved og sa:
[2] Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.
[3] Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.
[4] For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.
[5] Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.
[6] Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.
[7] Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.
[8] Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,
[9] så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,
[10] og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.
[11] Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.
[12] Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.
[13] Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd.
[14] De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes.
[15] Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.
[16] Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.
[17] Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.
[18] La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot lokke dig på avvei!
[19] Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?
[20] Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!
[21] Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.
[22] Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?
[23] Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?
[24] Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!
[25] All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.
[26] Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;
[27] han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;
[28] fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.
[29] Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt?
[30] Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.
[31] For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.
[32] Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.
[33] Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.