[1] Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
[2] Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?
[3] Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?
[4] Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.
[5] Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,
[6] hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,
[7] og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.
[8] For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut
[9] - for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -
[10] de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.
[11] Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?
[12] Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.
[13] Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;
[14] hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.
[15] Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.
[16] Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;
[17] om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.
[18] Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.
[19] Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.
[20] Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.
[21] Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.
[22] De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.