[1] Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
[2] Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
[3] hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
[4] Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
[5] at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
[6] Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
[7] så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
[8] Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
[9] Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
[10] Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
[11] Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
[12] Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
[13] sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
[14] så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
[15] Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
[16] Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
[17] Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
[18] Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
[19] For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
[20] han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
[21] Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
[22] Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
[23] For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
[24] Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
[25] Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
[26] Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
[27] Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
[28] Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
[29] Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.