[1] Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
[2] Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
[3] De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
[4] de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
[5] Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
[6] I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
[7] Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
[8] barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
[9] Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
[10] De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
[11] for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
[12] Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
[13] De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
[14] Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
[15] Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
[16] Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
[17] Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
[18] Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
[19] Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
[20] Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
[21] Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
[22] Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
[23] for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
[24] Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
[25] Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
[26] For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
[27] Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
[28] Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
[29] Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
[30] Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
[31] Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.