[1] Hør, visdommen roper, og forstanden lar sin røst høre.
[2] Oppe på hauger ved veien står hun, der hvor stiene møtes;
[3] ved siden av portene, ved byens utgang, i inngangen til portene roper hun høit:
[4] Til eder, I menn, roper jeg, og min røst lyder til menneskenes barn.
[5] Lær klokskap, I enfoldige, og lær forstand, I uforstandige!
[6] Hør! Om store ting taler jeg, og jeg oplater mine leber med rettvishet;
[7] min tunge taler sannhet, og ugudelighet er en vederstyggelighet for mine leber.
[8] Alle min munns ord er rette, det er intet falskt eller vrangt i dem.
[9] De er alle sammen likefremme for den forstandige og rette for dem som har funnet kunnskap.
[10] Ta imot min tilrettevisning istedenfor sølv, og ta imot kunnskap fremfor utsøkt gull!
[11] For visdom er bedre enn perler, og ingen skatt kan lignes med den.
[12] Jeg, visdommen, har klokskap i eie, og jeg forstår å finne kloke råd.
[13] Å frykte Herren er å hate ondt; stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.
[14] Mig tilhører råd og sann innsikt, jeg er forstand, mig hører styrke til.
[15] Ved mig regjerer kongene, og ved mig fastsetter fyrstene hvad rett er.
[16] Ved mig styrer herskerne og høvdingene, alle dommere på jorden.
[17] Jeg elsker dem som elsker mig, og de som søker mig, skal finne mig.
[18] Hos mig er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet.
[19] Min frukt er bedre enn gull, ja det fineste gull, og den vinning jeg gir, er bedre enn utsøkt sølv.
[20] På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier;
[21] derfor gir jeg dem som elsker mig, sann rikdom til arv og fyller deres forrådskammere.
[22] Herren skapte mig som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid.
[23] Fra evighet er jeg blitt til, fra først av, før jorden var.
[24] Da avgrunnene ennu ikke var til, blev jeg født, da der ennu ikke fantes kilder fylt med vann.
[25] Før fjellene blev senket ned, før haugene blev til, blev jeg født,
[26] før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.
[27] Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen.
[28] Da han festet skyene oventil, da han bandt avgrunnens kilder,
[29] da han satte grense for havet, så vannene ikke går lenger enn han byder, da han la jordens grunnvoller -
[30] da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag efter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn;
[31] jeg lekte på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.
[32] Og nu, barn, hør på mig! Salige er de som følger mine veier.
[33] Hør på min tilrettevisning og bli vise og forakt den ikke!
[34] Salig er det menneske som hører på mig, så han våker ved mine dører dag efter dag og vokter mine dørstolper.
[35] For den som finner mig, finner livet og får nåde hos Herren.
[36] Men den som ikke finner mig, skader sig selv; alle de som hater mig, elsker døden.