[1] Ordsprog av Salomo, Davids sønn, Israels konge.
[2] Av dem kan en lære visdom og tukt og å skjønne forstandige ord;
[3] av dem kan en motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet;
[4] de kan gi de enfoldige klokskap, de unge kunnskap og tenksomhet.
[5] Den vise skal høre på dem og gå frem i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett.
[6] Av dem kan en lære å forstå ordsprog og billedtale, vismenns ord og deres gåter.
[7] Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap; visdom og tukt foraktes av dårer.
[8] Hør, min sønn, på din fars tilrettevisning og forlat ikke din mors lære!
[9] For de er en fager krans for ditt hode og kjeder om din hals.
[10] Min sønn! Når syndere lokker dig, da samtykk ikke!
[11] Når de sier: Kom med oss! Vi vil lure efter blod, sette feller for de uskyldige uten grunn;
[12] vi vil sluke dem levende som dødsriket, med hud og hår, likesom det sluker dem som farer ned i graven;
[13] vi vil finne alle slags kostelig gods, fylle våre hus med rov;
[14] du skal få kaste lodd om det med oss, vi skal alle ha samme pung -
[15] slå da ikke følge med dem, min sønn, hold din fot borte fra deres sti!
[16] For deres føtter haster til det onde, og de er snare til å utøse blod;
[17] til ingen nytte blir garnet utspent så alle fuglene ser det;
[18] de lurer efter sitt eget blod, de setter feller for sig selv.
[19] Så går det hver den som søker urettferdig vinning; den tar livet av sine egne herrer.
[20] Visdommen roper høit på gaten, den lar sin røst høre på torvene;
[21] på hjørnet av larmfylte gater roper den, ved portinngangene, rundt omkring i byen taler den og sier:
[22] Hvor lenge vil I uforstandige elske uforstand og spotterne ha lyst til spott og dårene hate kunnskap?
[23] Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle frem for eder, jeg vil kunngjøre eder mine ord.
[24] Fordi jeg ropte, og I ikke vilde høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt,
[25] fordi I forsmådde alle mine råd og ikke vilde vite av min tilrettevisning,
[26] så vil også jeg le når ulykken rammer eder, jeg vil spotte når det kommer som I reddes for,
[27] når det I reddes for, kommer som et uvær, og eders ulykke farer frem som en stormvind, når trengsel og nød kommer over eder.
[28] Da skal de kalle på mig, men jeg svarer ikke; de skal søke mig, men ikke finne mig.
[29] Fordi de hatet kunnskap og ikke vilde frykte Herren,
[30] fordi de ikke vilde vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning,
[31] derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde råd skal de mettes.
[32] For de uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem;
[33] men den som hører på mig, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for ulykke.