[1] Den egensindige følger bare sin egen lyst; mot alle kloke råd viser han tenner.
[2] Dåren bryr sig ikke om å være forstandig, men vil bare vise hvad han tenker i sitt hjerte.
[3] Når den ugudelige kommer, kommer også forakt, og med skammen følger spott.
[4] Ordene i en manns munn er dype vann, visdoms kilde er en fremvellende bekk.
[5] Det er ille å gi den skyldige medhold, å bøie retten for den rettferdige.
[6] Dårens leber volder trette, og hans munn roper efter pryl.
[7] Dårens munn er til ulykke for ham selv, og hans leber er en snare for hans liv.
[8] En øretuters ord er som velsmakende retter, og de trenger ned i hjertets indre.
[9] Den som er lat i sin gjerning, er også en bror til ødeleggeren.
[10] Herrens navn er et fast tårn; til det løper den rettferdige og blir berget.
[11] Den rikes gods er hans festning og som en høi mur i hans egen tanke.
[12] Forut for fall ophøier en manns hjerte sig, men ydmykhet går forut for ære.
[13] Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap og skam for ham.
[14] En manns mot kan holde ham oppe i hans sykdom; men et nedslått mot - hvem kan bære det?
[15] Den forstandiges hjerte kjøper kunnskap, og de vises øre søker kunnskap.
[16] Et menneskes gave gir ham rum og fører ham frem for store herrer.
[17] Den som taler først i en rettsstrid, synes å ha rett; men så kommer motparten og gransker hans ord.
[18] Loddet gjør ende på tretter og skiller mellem de mektige.
[19] En bror som en har gjort urett mot, er vanskeligere å vinne enn en festning, og trette med ham er som en bom for en borg.
[20] Ved frukten av en manns munn mettes hans buk; med sine lebers grøde blir han mettet.
[21] Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt.
[22] Den som har funnet en hustru, har funnet lykke og fått en nådegave av Herren.
[23] I ydmyke bønner taler den fattige, men den rike svarer med hårde ord.
[24] En mann med mange venner går det ille; men der er venner som henger fastere ved en enn en bror.