[1] Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand,
[2] så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap!
[3] For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;
[4] men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd.
[5] Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket.
[6] På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det.
[7] Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!
[8] La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus,
[9] forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år,
[10] forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus,
[11] så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,
[12] Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning,
[13] så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig!
[14] Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.
[15] Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!
[16] Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene?
[17] La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig!
[18] Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!
[19] Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken!
[20] Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?
[21] For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier.
[22] Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.
[23] Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.