[1] Min sønn! Gi akt på min visdom, vend ditt øre til min forstand,
[2] så du kan ta vare på kloke råd, og dine lepper kan bevare kunnskap!
[3] For en fremmed kvinnes lepper drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge.
[4] Men til sist er hun besk som malurt, skarp som et tveegget sverd.
[5] Hennes føtter går nedover til døden, til dødsriket fører hennes skritt.
[6] Livets sti bryr hun seg ikke om, hennes veier går hit og dit, og hun vet det ikke.
[7] Så hør nå på meg, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!
[8] La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus,
[9] for at du ikke skal gi andre din kraft og en grusom herre dine år.
[10] For da vil fremmede mette seg av det du eier, og det du vant ved ditt strev, kommer i en annen manns hus.
[11] Da må du stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,
[12] og du må si: Hvordan kunne jeg hate tukt, og hvordan har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning?
[13] Jeg hørte ikke på dem som lærte meg, og vendte ikke mitt øre til dem som veiledet meg.
[14] Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i menigheten og i forsamlingen.
[15] Drikk vann av din egen brønn, drikk rennende vann av din egen kilde!
[16] Skulle vel dine kilder strømme ut på gaten og dine bekker renne ut på torgene?
[17] La dem være for deg alene og ikke for fremmede sammen med deg!
[18] La din kilde være velsignet. Gled deg i din ungdoms hustru,
[19] den elskelige hind, den yndefulle gasell! La hennes barm opplive deg til enhver tid, og la hennes kjærlighet stadig beruse deg!
[20] Min sønn, hvorfor skulle du være beruset av attrå etter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?
[21] For en manns veier ligger åpne for Herrens øyne, og han gir nøye akt på alle hans fotspor.
[22] Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han blir holdt fast av sin egen synds snarer.
[23] Han må dø, fordi han ikke lot seg tukte, og han går til grunne i sin store dårskap.