[1] Den egensindige følger bare sin egen lyst, og ypper til strid mot all sunn visdom.
[2] Dåren bryr seg ikke om å være forstandig, han vil bare vise hva han tenker i sitt hjerte.
[3] Når den ugudelige kommer, kommer også forakt, og med skammen følger spott.
[4] Ordene i en manns munn er som dype vann, visdommens kilde er som en bekk som veller fram.
[5] Det er ille å gi den skyldige medhold, å skyve den rettferdige til side i retten.
[6] Dårens lepper volder trette, og hans munn roper etter pryl.
[7] Dårens munn er til ulykke for ham selv, og hans lepper er en snare for hans liv.
[8] Baktalerens ord er som lekre retter, og de trenger ned i menneskets indre.
[9] Den som er lat i sin gjerning, er også en bror til ødeleggeren.
[10] Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget.
[11] Den rikes gods er hans festning, som en høy mur i hans egen tanke.
[12] Forut for fall opphøyer en manns hjerte seg, men ydmykhet går forut for ære.
[13] Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap og skam for ham.
[14] En manns ånd kan holde ham oppe i hans sykdom, men hvem kan bære en motløs ånd?
[15] Den forstandiges hjerte kjøper kunnskap, og de vises øre søker kunnskap.
[16] Et menneskes gave gir ham rom og fører ham fram for store herrer.
[17] Den som taler først i en rettssak, synes å ha rett. Men så kommer motparten og gransker hans ord.
[18] Loddet gjør ende på trette og skiller mellom mektige.
[19] En bror som en har gjort urett mot, er vanskeligere å vinne enn en festning. Å trette med ham er som en bom for en borg.
[20] Med frukten av en manns munn blir hans mage mettet, med sine leppers grøde blir han mettet.
[21] Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt.
[22] Den som har funnet en hustru, har funnet lykke, og har fått en god gave fra Herren.
[23] Den fattige kommer med ydmyke bønner, men den rike svarer med harde ord.
[24] En mann med mange venner går det ille. Men det finnes venner som henger fastere ved en enn en bror.