[1] Det skjedde en av dagene, mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da sto yppersteprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste,
[2] og de sa til ham: Si oss, med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt?
[3] Men han svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Si meg:
[4] Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?
[5] Da samrådde de seg med hverandre og sa: Dersom vi nå sier: Fra himmelen! - da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke?
[6] Men dersom vi sier: Fra mennesker! - da kommer hele folket til å steine oss. For de tror fullt og fast at Johannes var en profet.
[7] Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.
[8] Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.
[9] Han begynte da å fortelle denne lignelsen til folket: En mann plantet en vingård. Han leide den bort til noen vingårdsmenn og dro så utenlands for lange tider.
[10] Da tiden var inne, sendte han en tjener til vingårdsmennene for at de skulle gi ham av vingårdens frukt. Men vingårdsmennene slo ham og sendte ham tomhendt bort.
[11] Han fortsatte med å sende en annen tjener. Men også ham slo de og hånet, og sendte ham tomhendt bort.
[12] Han fortsatte og sendte en tredje, ham slo de til blods og kastet ham ut.
[13] Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende sønnen min, som jeg elsker. De vil sikkert vise aktelse for ham!
[14] Men da vingårdsmennene fikk se ham, samrådde de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen. La oss slå ham i hjel, så arven kan bli vår.
[15] Og de kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med dem?
[16] Han skal komme og drepe disse vingårdsmennene, og vingården skal han overlate til andre. Men da sa de som hørte på: Det må ikke skje!
[17] Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette som står skrevet: Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein?
[18] Hver den som faller på denne steinen, skal bli knust. Men hver den som steinen faller på, ham skal den smuldre til støv.
[19] De skriftlærde og yppersteprestene søkte nå med det samme å få lagt hånd på ham. Men de fryktet for folket. De skjønte nemlig at det var dem han hadde talt om i denne lignelsen.
[20] De voktet nå på ham en tid, og sendte noen for å lure på ham. Disse skulle late som om de var rettferdige, for å fange ham i ord, slik at de kunne få overgitt ham til myndighetene og til landshøvdingens makt.
[21] Og de spurte ham og sa: Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet.
[22] Er det tillatt for oss å gi keiseren skatt, eller er det ikke?
[23] Men han merket deres list og sa til dem:
[24] Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De svarte: Keiseren.
[25] Han sa da til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud hva Guds er!
[26] Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør. De undret seg over svarene hans, og tidde.
[27] Så kom det noen saddukeere til ham, de som nekter at det er en oppstandelse. De spurte ham:
[28] Mester, Moses har foreskrevet oss: Når en gift mann dør og han er barnløs, da skal mannens bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror.
[29] Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs.
[30] Den andre tok henne så til kone. Også han døde barnløs.
[31] Også den tredje tok henne, og slik med alle sju. De døde uten å etterlate seg barn.
[32] Til sist døde også kvinnen.
[33] Hvem av dem skal så ha kvinnen til kone i oppstandelsen? De har jo alle sju hatt henne til kone!
[34] Jesus svarte og sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og blir gitt til ekte.
[35] Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte.
[36] For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn.
[37] Men at de døde reises opp, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
[38] Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham.
[39] Da tok noen av de skriftlærde til orde og sa: Mester, du svarte godt!
[40] For de våget ikke å spørre ham mer om noe.
[41] Men han sa til dem: Hvordan kan det sies at Messias er Davids sønn?
[42] For David selv sier i Salmenes bok: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd
[43] til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
[44] David kaller ham altså Herre. Hvordan kan han da være hans sønn?
[45] Og mens hele folket hørte på, sa han til disiplene sine:
[46] Ta dere i vare for de skriftlærde. De vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser på dem på torgene. De vil ha de fremste setene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene.
[47] De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess strengere dom.