[1] Ettersom mange alt har tatt seg fore å nedtegne historien om de ting som er blitt fullført blant oss,
[2] slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere,
[3] så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg, gjeveste Teofilus,
[4] for at du skal lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommene er som du er blitt undervist i.
[5] I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarja, av Abias skift. Hans kone var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.
[6] Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.
[7] De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.
[8] Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud,
[9] at det falt på ham ved loddtrekning - slik skikken var i prestetjenesten - å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.
[10] Hele folkemengden sto utenfor og ba i røkofferets stund.
[11] Da viste en Herrens engel seg for ham, han sto på høyre side av røkofferalteret.
[12] Sakarja ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.
[13] Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarja! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.
[14] Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.
[15] For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv,
[16] og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.
[17] Han skal gå foran ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal forberede et folk vel skikket for Herren.
[18] Sakarja sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min kone er kommet langt opp i årene.
[19] Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudet.
[20] Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dagen når dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.
[21] Folket sto og ventet på Sakarja og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.
[22] Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.
[23] Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, dro han hjem til sitt hus.
[24] Men en tid etter dette ble hans kone Elisabet med barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:
[25] Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.
[26] Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,
[27] til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.
[28] Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!
[29] Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.
[30] Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
[31] Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.
[32] Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,
[33] og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.
[34] Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?
[35] Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.
[36] Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.
[37] For ingenting er umulig for Gud.
[38] Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! - Og engelen forlot henne.
[39] Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda.
[40] Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet.
[41] Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd.
[42] Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv!
[43] Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg?
[44] For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd!
[45] Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren.
[46] Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren,
[47] og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser,
[48] fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
[49] fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn.
[50] Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.
[51] Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker.
[52] Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små.
[53] Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort.
[54] Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn,
[55] - slik han hadde talt til våre fedre - mot Abraham og hans ætt, til evig tid.
[56] Og Maria ble hos henne omkring tre måneder. Så vendte hun hjem til sitt hus.
[57] Tiden var nå kommet da Elisabet skulle føde, og hun fødte en sønn.
[58] Og da hennes naboer og slektninger fikk høre at Herren hadde vist sin store miskunnhet mot henne, gledet de seg sammen med henne.
[59] På den åttende dagen skjedde det så at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarja etter faren.
[60] Men da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes!
[61] De sa til henne: Det er da ingen i slekten din som har det navnet.
[62] De gjorde så tegn til hans far for å få vite hva han ville at barnet skulle hete.
[63] Han ba da om en tavle, og skrev disse ordene: Johannes er navnet hans. Og de undret seg alle.
[64] Men i det samme ble hans munn åpnet og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.
[65] Og det kom frykt over alle som bodde der omkring, og i hele fjellandet i Judea talte de med hverandre om alt dette som hadde hendt.
[66] Alle som hørte om det, la seg det på hjertet, og de sa: Hva skal det da bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham.
[67] Og hans far, Sakarja, ble fylt av Den Hellige Ånd, han talte profetisk og sa:
[68] Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det!
[69] Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,
[70] slik han fra gammel tid av har talt ved sine hellige profeters munn -
[71] en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,
[72] for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,
[73] det løftet han ga Abraham, vår far, med ed,
[74] om å fri oss fra våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt
[75] i hellighet og rettferd for hans åsyn alle vårt livs dager.
[76] Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier,
[77] for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt,
[78] på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss,
[79] for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.
[80] Men barnet vokste opp og ble sterkt i ånden. Han var i ødemarken til den dagen da han skulle stå fram for Israel.