[1] Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham.
[2] Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem!
[3] Da fortalte han denne lignelsen til dem:
[4] Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?
[5] Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg.
[6] Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet.
[7] Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.
[8] Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den?
[9] Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet!
[10] På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.
[11] Og han sa: En mann hadde to sønner.
[12] Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.
[13] Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.
[14] Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.
[15] Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.
[16] Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe.
[17] Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.
[18] Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.
[19] Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine.
[20] Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen.
[21] Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din.
[22] Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.
[23] Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!
[24] For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.
[25] Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.
[26] Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.
[27] Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.
[28] Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.
[29] Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.
[30] Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham!
[31] Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!
[32] Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.