[1] Men Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alt feet som var med ham i arken. Og Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank.
[2] Dypets kilder og himmelens sluser ble lukket, og regnet fra himmelen stanset.
[3] Vannet trakk seg etter hvert tilbake fra jorden, og vannet begynte å minke da hundre og femti dager var gått.
[4] I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene.
[5] Og vannet fortsatte å synke inntil den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne.
[6] Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde gjort på arken
[7] og slapp ut en ravn. Den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden.
[8] Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordens overflate.
[9] Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jordens overflate. Da rakte han ut hånden og tok den inn til seg i arken.
[10] Han ventet ennå sju dager, og sendte så igjen duen ut av arken.
[11] Duen kom til ham da det led mot kveld. Og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.
[12] Men han ventet ennå sju dager, så slapp han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mer.
[13] Og det skjedde, i det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut, og se, jorden var tørr.
[14] I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr.
[15] Da talte Gud til Noah og sa:
[16] Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine svigerdøtre med deg.
[17] Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden - før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden.
[18] Så gikk Noah ut, og hans sønner, hans kone og hans svigerdøtre med ham.
[19] Alle dyrene, alt krypet, alle fuglene, alt som rører seg på jorden - alt etter sitt slag, gikk ut av arken.
[20] Og Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle rene dyr og av alle rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
[21] Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort.
[22] Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.