[1] Da kunne ikke Josef lenger legge bånd på seg for alle dem som sto hos ham, og han ropte: La alle gå ut fra meg! Og det var ingen til stede da Josef ga seg til kjenne for brødrene sine.
[2] Han brast i gråt, og gråt så høyt at egypterne hørte det. Og de hørte det i faraos hus.
[3] Og Josef sa til sine brødre: Jeg er Josef! Er min far ennå i live? Men brødrene hans maktet ikke å svare ham noe, så forferdet sto de der foran ham.
[4] Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt.
[5] Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere.
[6] Nå har vi hatt to hungersår i landet, og ennå kommer det fem år da det verken skal pløyes eller høstes.
[7] Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse.
[8] Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt.
[9] Skynd dere nå og dra hjem til min far og si til ham: Dette sier din sønn Josef: Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, dryg ikke!
[10] Du skal få bo i landet Gosen og være nær meg, både du og dine barn og dine barnebarn, med ditt småfe og storfe og alt det du har.
[11] Og jeg skal sørge for deg der - for ennå kommer det fem hungersår - for at du ikke skal lide nød, verken du eller ditt hus eller noen av dine.
[12] Nå ser både dere og min bror Benjamin med egne øyne at det er jeg som taler med dere.
[13] Fortell da min far om den ærefulle stilling jeg har her i Egypt, og om alt dere har sett. Og skynd dere å føre min far hit ned!
[14] Så falt han sin bror Benjamin om halsen og gråt, og Benjamin gråt i armene hans.
[15] Han kysset alle brødrene sine og gråt, bøyd over dem. Og siden talte brødrene hans med ham.
[16] Det ble fortalt i faraos hus: Josefs brødre er kommet! Dette syntes både farao og hans tjenere godt om.
[17] Og farao sa til Josef: Si til dine brødre: Slik skal dere gjøre: Less på dyrene deres, og dra hjem til Kana’ans land.
[18] Ta så deres far og alle familiene, og kom til meg. Jeg vil gi dere det beste i landet Egypt, dere skal få ete av det feteste i landet!
[19] Dette byr jeg deg nå å si til dem: Slik skal dere gjøre: Ta med vogner fra Egypt for deres barn og koner! Hent så deres far og kom hit!
[20] Se ikke med bekymring på den eiendom dere forlater, for det beste i hele Egypt skal være deres.
[21] Og Israels sønner gjorde så. Josef ga dem vogner, som farao hadde befalt, og ga dem niste med på veien.
[22] Han ga dem alle hver sin høytidskledning. Men til Benjamin ga han tre hundre sekel sølv og fem høytidskledninger.
[23] Til sin far sendte han ti esler som bar av det beste som var i Egypt, og ti eselhopper med korn og brød og matvarer for faren på reisen.
[24] Så lot han sine brødre fare, og de dro av sted. Han sa til dem: Trett ikke med hverandre på veien!
[25] Så dro de opp fra Egypt. Og de kom til Kana’ans land, til Jakob, sin far.
[26] Og de fortalte ham og sa: Josef er ennå i live, og han styrer hele landet Egypt. - Men hans hjerte var og ble kaldt, for han trodde dem ikke.
[27] Men så fortalte de ham alt det Josef hadde sagt dem, og han så vognene som Josef hadde sendt til å hente ham i. Og deres far Jakobs ånd ble opplivet.
[28] Og Israel sa: Det er nok! Josef, min sønn, lever ennå! Jeg vil dra av sted og se ham før jeg dør.