[1] Send landsherren de lammene han skal ha, fra Sela gjennom ørkenen til Sions datters berg!
[2] Som flaksende fugler, som unger skremt opp fra redet, skal Moabs døtre være ved Arnons vadesteder.
[3] Gi råd! Finn en utvei for oss! La din skygge være midt på dagen som om det var natt! Skjul de fordrevne, forråd ikke flyktningene!
[4] La mine fordrevne barn få herberge hos deg, Moab, vær et skjul mot ødeleggeren! For det er slutt med voldsmannen, ødeleggelsen får ende, undertrykkerne blir borte fra landet.
[5] Så skal tronen bli grunnfestet ved miskunn, og i troskap skal en fyrste sitte på den i Davids telt, en som søker rett og fremmer rettferdighet.
[6] Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om hans stolthet, hans overmot og hans frekkhet, og hans tomme skryt.
[7] Derfor skal Moab klage over Moab, alle skal klage. Over Kir-Haresets druekaker skal dere sukke i dyp sorg.
[8] For Hesjbons marker er visnet, og Sibmas vintre. De edle rankene som vokste der, slo folkenes herrer til jorden. De nådde helt til Jaser og bredte seg ut i ørkenen, kvistene på det strakte seg ut over havet.
[9] Derfor gråter jeg med Jaser over Sibmas vintre. Jeg vanner deg med mine tårer, Hesjbon, og deg El’ale! For over din frukthøst og over din kornhøst lyder krigsrop.
[10] Glede og fryd blir tatt bort fra frukthagene, og i vingårdene høres ingen gledessang, intet jubelrop. Ingen tråkker vin i pressekarene. Fryderopet gjør jeg ende på.
[11] Derfor bruser mitt indre for Moab som en sitar, og mitt hjerte for Kir-Heres.
[12] Når Moab har møtt fram på offerhaugen og har trettet seg ut der, og de går inn til sin helligdom for å be, da oppnår de ingenting.
[13] Dette er det ordet som Herren før har talt mot Moab.
[14] Men nå taler Herren og sier: Innen tre år, slik som en dagarbeider regner årene, skal Moabs herlighet være fornedret sammen med hele dets store folkemengde. Det som blir spart, skal være ganske lite og maktesløst.