[1] Jesus tok igjen til orde og talte til dem i lignelser. Han sa:
[2] Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sønnen sin.
[3] Han sendte tjenerne sine ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme.
[4] Da sendte han andre tjenere ut, og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!
[5] Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, og en til sin handel.
[6] Men andre la hånd på tjenerne hans, de mishandlet dem og slo dem i hjel.
[7] Da ble kongen harm, han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres.
[8] Så sa han til tjenerne sine: Bryllupsfesten er jo ferdig, men de innbudte var den ikke verd.
[9] Gå derfor ut til veikryssene, og be inn til bryllupet alle som dere treffer på.
[10] Så gikk da disse tjenerne ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester.
[11] Men da kongen gikk inn for å se gjestene, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklær på.
[12] Han sier til ham: Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde.
[13] Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner.
[14] For mange er kalt, men få er utvalgt.
[15] Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange ham i ord.
[16] De sendte disiplene sine til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk.
[17] Si oss hva du mener: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller er det ikke?
[18] Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere?
[19] Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte ham en denar.
[20] Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her?
[21] De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!
[22] Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.
[23] Samme dag kom noen saddukeere til ham, de som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham
[24] og sa: Mester! Moses har sagt: Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med hans kone og holde oppe slekten for sin bror.
[25] Nå var det hos oss sju brødre. Den første giftet seg og døde. Og da han ikke hadde barn, etterlot han sin kone til broren.
[26] På samme måte gikk det med den andre og den tredje, ja, med alle sju.
[27] Men sist av alle døde også kvinnen.
[28] Men i oppstandelsen, hvem av de sju skal da ha henne til kone? Alle har jo hatt henne.
[29] Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.
[30] For i oppstandelsen verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.
[31] Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier:
[32] Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.
[33] Folket som hørte dette, ble slått av undring over hans lære.
[34] Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, samlet de seg om ham.
[35] Og en av dem, en lovlærd, fristet ham og sa:
[36] Mester! Hvilket bud er det største i loven?
[37] Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
[38] Dette er det største og første budet.
[39] Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
[40] På disse to budene hviler hele loven og profetene.
[41] Men mens fariseerene var samlet, spurte Jesus dem:
[42] Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av? De sier til ham: Av David.
[43] Han sier til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre? Han sier jo:
[44] Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
[45] Når nå David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?
[46] Og ingen var i stand til å svare ham et ord. Heller ikke våget noen å spørre ham mer fra den dagen.