[1] De kom så over til den andre siden av sjøen, til Gerasener-landet.
[2] Da han var steget ut av båten, kom det straks en mann mot ham fra gravene. Han var besatt av en uren ånd,
[3] og hadde sitt tilhold i gravene. Ingen var lenger i stand til å binde ham, ikke engang med lenker.
[4] For han var ofte blitt bundet med fotjern og lenker, men hadde revet lenkene av og hadde sprengt fotjernene, og ingen kunne rå med ham.
[5] Hele tiden, natt og dag, for han omkring i gravene og fjellene, og han skrek og slo seg selv med steiner.
[6] Da han nå så Jesus langt bortefra, kom han løpende og falt ned for ham.
[7] Han ropte med høy røst og sa: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Den Høyeste Guds Sønn? Jeg besverger deg ved Gud at du ikke må pine meg!
[8] For han hadde sagt til ham: Du urene ånd, far ut av mannen!
[9] Han spurte ham: Hva er ditt navn? og han svarte: Legion er navnet mitt, for vi er mange.
[10] Og han bønnfalt ham om at han ikke måtte sende dem ut av bygden.
[11] Nå gikk det en stor svineflokk på beite der ved fjellet.
[12] De urene åndene ba ham og sa: Send oss i svinene, så vi kan fare inn i dem.
[13] Han ga dem lov til det. Da for de urene åndene ut av mannen og inn i svinene. Og hele flokken av svin, omkring to tusen i tallet, styrtet seg utfor stupet, ned i sjøen, og de druknet i sjøen.
[14] De som gjette dem, tok flukten, og de fortalte om dette i byen og i grendene. Folk kom da ut for å se hva som var skjedd.
[15] Da de kom fram til Jesus, fikk de se den besatte sitte der påkledd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen. Og de ble slått av frykt.
[16] De som hadde sett det, fortalte dem hvordan det var gått til med den besatte, og hva som var skjedd med svinene.
[17] Og de begynte å bønnfalle ham om å dra bort fra bygdene deres.
[18] Da han gikk i båten, ba han som hadde vært besatt, om å få bli med ham.
[19] Han lot ham ikke få lov til det, men sa til ham: Gå hjem til dine egne og fortell alt det Herren har gjort for deg, og at han har vist barmhjertighet mot deg.
[20] Han gikk da av sted og begynte å gjøre kjent i Dekapolis alt det Jesus hadde gjort for ham. Og alle undret seg.
[21] Og da Jesus var fart over med båten til den andre siden igjen, samlet mye folk seg om ham. Og han var ved sjøen.
[22] Og en av synagogeforstanderne, ved navn Jairus, kommer dit. Da han får se Jesus, kaster han seg ned for hans føtter,
[23] han ber ham inntrengende og sier: Datteren min ligger på det siste. Kom og legg hendene på henne, for at hun kan bli helbredet og leve!
[24] Han gikk da med ham. En stor folkemengde fulgte med, og de trengte seg om ham.
[25] Der var også en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år.
[26] Hun hadde lidd meget under mange leger. Alt det hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet, det var heller blitt verre med henne.
[27] Hun hadde hørt om Jesus, og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans.
[28] For hun sa: Kan jeg få røre, om så bare ved klærne hans, så blir jeg frisk.
[29] Da stanset blødningen med en gang, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage.
[30] Straks merket Jesus på seg selv at en kraft gikk ut fra ham. Han vendte seg om i folkemengden og sa: Hvem var det som rørte ved klærne mine?
[31] Disiplene hans sa til ham: Du ser at folket trenger seg på deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg?
[32] Og han så seg omkring for å få øye på henne som hadde gjort dette.
[33] Men kvinnen, som visste hva som var skjedd med henne, kom redd og skjelvende fram. Hun falt ned for ham og fortalte ham hele sannheten.
[34] Han sa da til henne: Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred, og vær helbredet fra din plage!
[35] Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger?
[36] Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro!
[37] Han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.
[38] De kommer så til synagogeforstanderens hus. Der ser han et stort oppstyr, folk som storgråter og jamrer høyt.
[39] Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover.
[40] Men de bare lo av ham. Han driver alle ut, tar med seg barnets far og mor og dem som er med ham, og går inn der barnet er.
[41] Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp!
[42] Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring.
[43] Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun måtte få noe å spise.