[1] Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte han to av disiplene sine av sted, og sa til dem:
[2] Gå bort til den landsbyen som ligger like foran dere. Straks dere kommer inn i den, skal dere finne en fole som står bundet, en som ennå ikke noe menneske har sittet på. Løs den og før den hit!
[3] Og dersom noen sier til dere: Hvorfor gjør dere dette? - da skal dere si: Herren har bruk for den, og han sender den straks tilbake hit.
[4] De gikk da av sted og fant folen bundet ved en dør ut mot gaten, og de løste den.
[5] Noen av dem som sto der, sa da til dem: Hva er det dere gjør? Løser dere folen?
[6] Men de svarte dem slik Jesus hadde sagt, og de lot dem få den.
[7] Så førte de folen til Jesus. De la klærne sine på den, og han satte seg på den.
[8] Mange bredte ut klærne sine på veien, andre strødde løvgreiner som de hogg på markene.
[9] De som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
[10] Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!
[11] Og han gikk inn i Jerusalem, inn i templet. Der så han seg omkring overalt. Men da det allerede var sent på dagen, dro han ut til Betania sammen med de tolv.
[12] Dagen etter, da de gikk ut fra Betania, ble han sulten.
[13] Langt borte så han et fikentre med løv, og han gikk for å se om han kanskje kunne finne noe på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke fikentid.
[14] Da tok han til orde og sa til det: Aldri i evighet skal noen mer ete frukt av deg! Og disiplene hans hørte dette.
[15] De kom så til Jerusalem. Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og han veltet pengevekslernes bord og duekremmernes benker.
[16] Og han tillot ikke noen å bære redskap gjennom templet.
[17] Og han lærte dem og sa: Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule!
[18] Dette fikk yppersteprestene og de skriftlærde høre, og de prøvde å finne råd til å få ryddet ham av veien. For de fryktet for ham, fordi hele folket var slått av undring over hans lære.
[19] Da det ble kveld, dro han ut av byen.
[20] Tidlig om morgenen gikk de forbi fikentreet, og da så de at det var visnet fra roten av.
[21] Da mintes Peter hva Jesus hadde sagt, og sa til ham: Rabbi! Se, fikentreet som du forbannet, er visnet!
[22] Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!
[23] Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje.
[24] Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere.
[25] Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.
[26] Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres.
[27] De kom så igjen til Jerusalem. Og da han gikk omkring i templet, kom yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste til ham,
[28] og de sa: Med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem ga deg denne fullmakten til å gjøre disse tingene?
[29] Men Jesus sa til dem: Jeg vil også spørre dere om én ting. Svar meg på det, så skal jeg si dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.
[30] Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg!
[31] De tenkte da ved seg selv og sa: Hvis vi sier: Fra himmelen, - så vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke?
[32] Eller skal vi si: Fra mennesker? Men de fryktet for folket. For alle mente om Johannes at han virkelig var en profet.
[33] De svarte da Jesus: Vi vet ikke. Og Jesus sa til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.