[1] Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dagene kommer, og det lir mot de årene da du må si: Jeg har ingen glede av dem,
[2] før solen og lyset og månen og stjernene fordunkles, og skyene kommer igjen etter regnet.
[3] Da skjelver husets voktere. De sterke menn blir bøyd. De som maler* på kvernen, stanser arbeidet, fordi de er blitt for få. Og det mørkner for dem som ser ut gjennom vinduene*.
[4] Begge dørene til gaten blir stengt, mens kvernduren blir svak. En står opp når fuglene kvitrer, men alle sangmøyene er lavmælte.
[5] En frykter for hver bakke, det lurer skremsler ved veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram, kapersen mister sin kraft. For mennesket drar bort til sin evige bolig - de sørgende går allerede og venter på gaten.
[6] Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen,
[7] før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.
[8] Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren. Alt er tomhet!
[9] For øvrig er å si at Forkynneren var en vismann, og at han også lærte folket kunnskap. Han grunnet og gransket, og han laget mange ordspråk.
[10] Forkynneren søkte å finne velgjørende ord, og her er skrevet det som riktig er, sannhets ord.
[11] De vises ord er som brodder. Visdomsspråk som er samlet, sitter fast som nagler. De er gitt av den ene og samme hyrde.
[12] For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet.
[13] Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker.
[14] For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.