[1] Det er en ulykke jeg har sett under solen, som hviler tungt på mennesket:
[2] Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke mangler noe han ønsker. Men Gud setter ham ikke i stand til å nyte godt av det. En fremmed mann får nyte av det. Dette er tomhet og en ond lidelse.
[3] Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode og han heller ikke får noen gravferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre stilt enn han.
[4] For det kommer med tomhet og går bort i mørke, og med mørket blir dets navn skjult.
[5] Det har verken sett eller kjent solen. Det har mer ro enn han.
[6] Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke fått nyte noe godt - går ikke alt til ett sted?
[7] Alt menneskets strev er for munnen, og likevel får han aldri stilt sin trang.
[8] Hva fortrinn har den vise fremfor dåren? Hva hjelper det en stakkar om han vet hvordan han skal skikke seg blant de levende?
[9] Bedre er det at øynene stanser ved det en har, enn at sjelen farer urolig om. Også det er tomhet og jag etter vind.
[10] Alt som er til, er for lenge siden nevnt ved navn. Det er kjent hva et menneske skal bli. Han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han.
[11] Det er mange ord som bare øker tomheten - hva gagn har mennesket av det?
[12] Hvem vet hva som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager - dem han tilbringer som en skygge? Og hvem kan si et menneske hva som skal hende under solen etter hans tid?