[1] Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem.
[2] Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet.
[3] Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han plager seg med under solen?
[4] Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag.
[5] Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp.
[6] Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp.
[7] Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.
[8] Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
[9] Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.
[10] Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! - så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss.
[11] Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.
[12] Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.
[13] Jeg vendte mitt hjerte til å ransake og utforske med visdom alt det som hender under himmelen. Det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med.
[14] Jeg så alt det som ble gjort under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag etter vind.
[15] Det som er kroket, kan ikke bli rett. Det som mangler, kan ingen regne med.
[16] Jeg talte med meg selv i mitt indre og sa: Se, jeg er blitt større og rikere i visdom enn alle som har hersket over Jerusalem før meg. Mitt hjerte har skuet stor visdom og kunnskap.
[17] Jeg vendte mitt hjerte til å kjenne visdommen og forstå dårskap og uforstand. Men jeg skjønte at også dette var jag etter vind.
[18] For med stor visdom følger stor gremmelse. Den som øker kunnskap, øker smerte.