[1] Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme;
[2] Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet I ikke hvad Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel:
[3] Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet.
[4] Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøiet kne for Ba’al.
[5] Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse;
[6] men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.
[7] Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,
[8] som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag.
[9] Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem!
[10] la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg!
[11] Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet;
[12] men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde!
[13] For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede,
[14] om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst nogen av dem.
[15] For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hvad annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?
[16] Men er førstegrøden hellig, da er deigen det også, og er roten hellig, da er grenene det også.
[17] Om nu allikevel nogen av grenene blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist, blev innpodet iblandt dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme,
[18] da ros dig ikke mot grenene! men hvis du roser dig, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer dig.
[19] Du vil da si: Grenene blev avbrutt forat jeg skulde bli innpodet.
[20] Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt!
[21] for sparte Gud ikke de naturlige grener, da vil han heller ikke spare dig.
[22] Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over dig er Guds godhet, såfremt du holder dig til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.
[23] Men hine skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.
[24] For blev du avhugget av det oljetre som er vilt av naturen, og mot naturen innpodet i et godt oljetre, hvor meget mere skal de da bli innpodet i sitt eget oljetre, disse som av naturen hører det til.
[25] For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om denne hemmelighet - forat I ikke skal tykkes eder selv kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn,
[26] og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob,
[27] og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.
[28] Efter evangeliet er de fiender for eders skyld, men efter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld;
[29] for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.
[30] For likesom I før var ulydige mot Gud, men nu har fått miskunn ved disses ulydighet,
[31] så har også disse nu vært ulydige, forat de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt eder til del;
[32] for Gud har overgitt dem alle til ulydighet forat han kunde miskunne sig over dem alle.
[33] O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!
[34] For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver?
[35] Eller hvem gav ham noget først, så han skulde få vederlag igjen?
[36] For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.