[1] Å, hvor matt gullet er blitt, det edleste gull forandret! De hellige steiner ligger strødd omkring ved alle gatehjørner!
[2] Sions barn, de dyrebare! Like i verd med det fineste gull. Hvor de er blitt aktet som leirkrukker, et verk av en pottemakers hender.
[3] Selv sjakaler rekker juret fram, de lar ungene suge. Men mitt folks datter er blitt grusom som strutsen i ørkenen.
[4] Spedbarnets tunge henger fast ved ganen av tørst. Små barn ber om brød, det er ingen som deler ut til dem.
[5] De som spiste fine retter, ligger skrekkslagne på gatene. De som ble båret på skarlagen, ble kastet på søppelhauger.
[6] Så ble straffen over mitt folks datter større enn straffen over Sodoma, som ble lagt i grus i et øyeblikk, uten at hender ble løftet mot det.
[7] Hennes høvdinger var renere enn snø, hvitere enn melk. De var rødere på kroppen enn koraller. De så ut som safir.
[8] Nå ser de svartere ut enn sot. De blir ikke kjent på gatene. Huden henger ved deres ben, den er blitt tørr som tre.
[9] Lykkeligere var de som ble drept ved sverd, enn de som ble drept ved sult, de som tærtes bort og gikk til grunne av mangel på mat fra markene.
[10] Ømhjertede kvinner kokte selv sine egne barn. De tjente dem til føde da mitt folks datter gikk til grunne.
[11] Herren lot sin harme få fritt løp. Han utøste sin brennende vrede og tente en ild i Sion, og den fortærte hennes grunnvoller.
[12] Jordens konger og alle som bodde i verden, trodde ikke at noen motstander og fiende skulle komme inn gjennom Jerusalems porter.
[13] Men det skjedde likevel, for hennes profeter hadde syndet, og hennes prester førte skyld over seg, da de utøste rettferdiges blod i byen.
[14] De streifet omkring på gatene som blinde, tilsølt med blod, så ingen kunne røre ved deres klær.
[15] Vik bort! Uren! ropte folk til dem. Vik bort! Vik bort! Rør ikke ved oss! De har flyktet og vanker omkring. Det blir sagt blant folkene: Her får de ikke være lenger!
[16] Herrens åsyn har spredt dem, han ser ikke mer til dem. Prester aktet de ikke, og over gamle forbarmet de seg ikke.
[17] Våre øyne sviktet oss mens vi forgjeves stirret etter hjelp. På vårt vakttårn speidet vi etter et folk som ikke kunne frelse oss.
[18] De lurte på våre skritt, så vi ikke kunne gå på gatene. Vår ende var kommet nær. Vår tid var omme, ja, vår siste stund var kommet.
[19] Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner. På fjellene forfulgte de oss, i ørkenen lurte de på oss.
[20] Vår livsånde, Herrens salvede, ble fanget i deres fallgraver. Det var om ham vi sa: I hans skygge vil vi leve blant folkene.
[21] Fryd deg og gled deg bare, Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til deg skal et beger komme. Du skal bli drukken og kle deg naken.
[22] Din straff er fullbyrdet, Sions datter! Han vil ikke mer bortføre deg. Men Edoms datter: Han vil hjemsøke deg for din misgjerning, han vil åpenbare dine synder.