[1] Når jeg vil lege Israel, da åpenbares Efra’ims misgjerning og Samarias ondskap. For de farer med svik. Tyver bryter seg inn, og røverskarer plyndrer utenfor.
[2] De tenker ikke på at jeg husker all deres ondskap. Nå har deres gjerninger omringet dem, de er kommet for mitt åsyn.
[3] De gleder kongen med sin ondskap, og høvdingene med sine løgner.
[4] Alle sammen er de ekteskapsbrytere. De ligner en ovn som bakeren har hetet opp. Han holder bare opp med å fyre fra deigen eltes til den er syret.
[5] På vår konges dag drikker fyrstene seg syke av den hete vinen. Han rekker spottere hånden.
[6] De gjør sitt hjerte så hett som en ovn mens de ligger på lur. Hele natten sover deres vrede, men om morgenen brenner den som luende ild.
[7] Alle sammen blir de hete som en ovn og fortærer sine dommere. Alle deres konger er falt. Det er ingen iblant dem som kaller på meg.
[8] Efra’im blander seg med folkene. Efra’im er blitt en kake som ikke er vendt.
[9] Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke. Hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke.
[10] Israels stolthet vitner mot ham like i hans ansikt. Men han vender ikke om til Herren sin Gud og søker ham ikke tross alt dette.
[11] Efra’im er blitt som en enfoldig due, uten forstand. De kaller på Egypt, de går til Assur.
[12] Så snart de går, vil jeg spenne nettet mitt over dem. Jeg drar dem ned som himmelens fugler. Jeg vil tukte dem, som det allerede er forkynt for deres menighet.
[13] Ve dem, at de flyktet bort fra meg! Ødeleggelse over dem, fordi de er falt fra meg! Jeg ville forløse dem, men de talte løgn mot meg.
[14] De roper ikke til meg fra hjertet, men de ligger og hyler på sitt leie. De trenger seg sammen for å få korn og most, men de vender seg bort fra meg.
[15] Det er jeg som har lært dem opp, og som har styrket deres armer. Men mot meg har de ondt i sinne.
[16] De vender seg, men ikke mot det høye. De er blitt som en sviktende bue. Deres høvdinger faller for sverdet for sin rasende tunges skyld. Dette blir for dem til spott i landet Egypt.