[1] Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og Timoteus, vår bror - til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige i hele Akaia:
[2] Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.
[3] Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud,
[4] han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud.
[5] For likesom Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, så er også vår trøst rikelig ved Kristus.
[6] Lider vi trengsel, tjener det til trøst og frelse for dere. Blir vi trøstet, tjener det også til trøst for dere, en trøst som viser sin kraft i utholdenhet under de samme lidelsene som også vi lider.
[7] Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik som dere har del i lidelsen, så skal dere også ha del i trøsten.
[8] For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet sto til å redde.
[9] Vi regnet oss alt som dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, han som reiser opp de døde.
[10] Han fridde oss og frir oss fra så svær en dødsfare, og vi har det håpet til ham at han også heretter vil fri oss.
[11] Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt.
[12] For dette er vår ros: Vår samvittighets vitnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos dere, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde.
[13] For i det vi skriver til dere, ligger ikke noe annet enn det dere selv kan lese og forstå! Jeg håper at dere selv skal forstå fullt ut,
[14] slik dere jo for en del har forstått oss, nemlig at vi er deres ros, likesom dere er vår ros på Herren Jesu dag.
[15] I tillit til dette ønsket jeg å komme til dere først, for at dere kunne få enda en nåde.
[16] Fra dere ville jeg reise til Makedonia, og derfra komme tilbake til dere igjen, så dere kunne hjelpe meg på veien til Judea.
[17] Gikk jeg kanskje lettsindig fram, da jeg planla dette? Eller legger jeg mine planer på kjødelig vis, slik at det hos meg skulle være både ja, ja, og nei, nei?
[18] Så sant Gud er trofast: Vårt ord til dere er ikke både ja og nei!
[19] For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som ble forkynt blant dere ved oss - ved meg, Silvanus og Timoteus - han er ikke ja og nei, men ja er det blitt i ham!
[20] For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.
[21] Men han som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud.
[22] Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.
[23] Jeg kaller Gud til vitne for min sjel: Det var for å skåne dere at jeg ennå ikke er kommet til Korint.
[24] Ikke så at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede. For dere står faste i troen.