[1] En tid etter hendte det at Moabs barn og Ammons barn, og sammen med dem en del av me’unittene, gikk til krig mot Josjafat.
[2] Folk kom med melding om dette til Josjafat og sa: Det kommer en stor hær mot deg fra den andre siden av havet, fra Syria. De er alt kommet til Haseson-Tamar, det er En-Gedi.
[3] Da ble Josjafat redd. Han vendte seg i bønn til Herren og lyste ut en faste over hele Juda.
[4] Og Juda samlet seg for å søke hjelp hos Herren. Ja, fra alle Judas byer kom de for å søke Herren.
[5] Da sto Josjafat fram blant dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus foran den nye forgården
[6] og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen? Du råder over alle folkene og deres riker. I din hånd er kraft og velde. Det er ingen som kan holde stand mot deg.
[7] Har ikke du, vår Gud, drevet dette landets innbyggere ut for ditt folk Israel og gitt det til din venn Abrahams etterkommere for alle tider?
[8] De bosatte seg der og bygde deg en helligdom der for ditt navn og sa:
[9] Om noen ulykke kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, så vil vi stille oss foran dette huset og for ditt åsyn. For ditt navn bor i dette huset. Og vi vil rope til deg i vår nød, og så vil du høre og frelse.
[10] Se nå hvordan Ammons barn og Moab og folket fra Se’ir-landet - du ga ikke Israel lov til å trenge inn blant dem da de kom fra landet Egypt, så de bøyde av og dro bort fra dem uten å ødelegge dem -
[11] se nå hvordan de lønner oss! Nå kommer de og vil drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss.
[12] Du vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Men til deg er våre øyne vendt.
[13] Og hele Juda sto der for Herrens åsyn, selv deres små barn, deres koner og deres sønner.
[14] Da kom Herrens Ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en av Asafs sønner, midt i forsamlingen.
[15] Og han sa: Hør etter, hele Juda og dere Jerusalems innbyggere og du kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke! Denne store hæren skal dere ikke være redde for. For denne krigen er ikke deres, men Guds.
[16] Dra ned mot dem i morgen! Da drar de oppover Hassis-bakken, og dere kommer til å møte dem ved enden av dalen midt imot Jeruel-ørkenen.
[17] Men det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og stå og se den frelse Herren vil gi dere - dere fra Juda og Jerusalem. Frykt ikke og vær ikke redde! Dra ut mot dem i morgen, og Herren skal være med dere.
[18] Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden. Og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere falt ned for Herrens åsyn og tilba Herren.
[19] Og de levittene som hørte til kahatittenes og korahittenes barn, reiste seg og lovet Herren, Israels Gud, med sterk og høy røst.
[20] Morgenen etter brøt de tidlig opp og dro av sted til Tekoa-ørkenen. Med det samme de dro ut, sto Josjafat fram og sa: Hør på meg, Juda og dere Jerusalems innbyggere! Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere!
[21] Og han rådførte seg med folket og stilte opp sangere som skulle love Herren i hellig skrud, mens de dro ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: Lov Herren, for hans miskunnhet varer til evig tid!
[22] Og da de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren noen som lå i bakhold angripe Ammons barn og Moab og folket fra Se’ir-fjellet, som var kommet mot Juda. Og de ble slått.
[23] Ammons barn og Moab vendte seg mot folket fra Se’ir-fjellet og hogg dem ned og ødela dem. Og da de hadde gjort ende på folket fra Se’ir, hjalp de alle til med å ødelegge hverandre.
[24] Da Juda kom opp på høyden der en kunne se ut over ørkenen, og så seg om etter hæren, fikk de se dem ligge døde på jorden, ingen var sluppet unna.
[25] Josjafat og folkene hans dro dit for å dele byttet. Der fant de både gods og døde kropper og en mengde kostbare ting. Det bytte de tok, var så stort at de ikke kunne bære det. I tre dager holdt de på med å plyndre, så mye hærfang var det.
[26] Den fjerde dagen samlet de seg i Lovprisningsdalen. Der lovet de Herren. Derfor heter dette stedet Lovprisningsdalen den dag i dag.
[27] Så vendte alle Judas og Jerusalems menn tilbake. Med Josjafat i spissen dro de glade hjem til Jerusalem. For Herren hadde gitt dem den gleden å seire over fiendene sine.
[28] De dro inn i Jerusalem til Herrens hus med harper og sitarer og trompeter.
[29] Frykt for Gud kom over alle riker rundt i landene, da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender.
[30] Josjafats rike hadde nå fred, fordi hans Gud lot ham få ro på alle kanter.
[31] Slik regjerte Josjafat over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og regjerte tjuefem år i Jerusalem. Hans mor hette Asuba og var datter av Sjilhi.
[32] Han vandret på sin far Asas vei og vek ikke fra den, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.
[33] Men offerhaugene ble ikke nedlagt, og folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til fedrenes Gud.
[34] Det som ellers er å fortelle om Josjafat, både i hans første og i hans senere dager, det er skrevet i Jehus, Hananis sønns krønike, som er tatt med i boken om Israels konger.
[35] Siden inngikk Josjafat, Judas konge, en overenskomst med Akasja, Israels konge, han som bar seg så ugudelig at.
[36] Han kom overens med ham om å bygge skip som skulle gå til Tarsis, og de bygde noen skip i Esjon-Geber.
[37] Da profeterte Elieser, Dodavas sønn, fra Maresja, mot Josjafat og sa: Fordi du har inngått forbund med Akasja, skal Herren la ditt foretagende bli til intet. Og noen av skipene forliste, så de ikke kunne gå til Tarsis.