[1] En gang talte Mirjam og Aron ille om Moses på grunn av den etiopiske kvinnen som han hadde tatt til kone. For han hadde tatt til ekte en etiopisk kvinne.
[2] De sa: Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke også talt med oss? - Og Herren hørte det.
[3] Men Moses var en meget ydmyk mann, mer enn alle mennesker på jorden.
[4] Og med ett sa Herren til Moses og til Aron og til Mirjam: Gå ut, alle tre, til sammenkomstens telt! Og de gikk dit ut alle tre.
[5] Da kom Herren ned i en skystøtte og sto i inngangen til teltet. Og han kalte på Aron og Mirjam, og de gikk ut begge to.
[6] Og han sa: Hør nå hva jeg har å si dere: Når det gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer.
[7] Men slik er det ikke med min tjener Moses. Han er tro i hele mitt hus.
[8] Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter. Og han skuer Herrens skikkelse. Hvordan kunne dere da våge å tale ille om Moses, min tjener?
[9] Og Herrens vrede var opptent mot dem, og han gikk bort.
[10] Da skyen vek bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk, hvit som snø. Da Aron vendte seg mot Mirjam, så han at hun var spedalsk.
[11] Da sa Aron til Moses: Hør meg, herre! La oss ikke lide for en synd vi har gjort i vår dårskap!
[12] La henne ikke være som et dødt foster, hvor kjøttet er halvt fortært når det kommer ut av morslivet!
[13] Da ropte Moses til Herren og sa: Å Gud, helbred henne!
[14] Og Herren sa til Moses: Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulle hun da ikke sitte med skammen i sju dager? La henne bli holdt utestengt fra leiren i sju dager, så kan hun komme tilbake igjen!
[15] Og Mirjam ble holdt utestengt fra leiren i sju dager. Folket brøt ikke opp før Mirjam var kommet tilbake.
[16] Deretter brøt folket opp fra Haserot og leiret seg i ørkenen Paran.