[1] Blås i horn på Sion! Blås alarm på mitt hellige berg! La alle som er i landet beve. For Herrens dag kommer - den er nær.
[2] En dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde som folder seg ut over fjellene som morgenrøde - et stort og mektig folk. Det har ikke hatt sin like i svunnen tid, og skal heller ikke få sin like i år som kommer, fra slekt til slekt.
[3] Foran dem fortærer ild, etter dem brenner flammen. Som Edens hage er landet foran dem, bakom er det en øde ørken. Ingen slipper unna dem.
[4] De er å se til som hester, som ryttere farer de av sted.
[5] Som larm av vogner lyder det når de hopper over fjelltoppene, det lyder som når flammene fortærer halm. De er et sterkt folk, rustet til krig.
[6] Folkeslag skjelver for dem. Alle ansikter blir blussende røde.
[7] Som helter løper de av sted. Som krigsmenn stiger de opp på murene. Hver av dem drar fram sin vei og bøyer ikke av fra sine stier.
[8] De trenger ikke hverandre til side, de går fram hver på sin egen vei. Mellom kastespyd styrter de fram og stanser ikke i sitt løp.
[9] De farer omkring i byen, de løper på muren. De trenger inn i husene, som tyver stiger de inn gjennom vinduene.
[10] Foran dem skjelver jorden, og himmelen rister. Sol og måne sortner og stjernene slutter å skinne.
[11] Herren lar sin røst høre foran sin fylking. For hans hær er veldig stor, og sterk er den som fullbyrder hans ord. Stor og forferdelig er Herrens dag - hvem kan utholde den?
[12] Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage.
[13] Riv hjertet i stykker, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og han angrer det onde.
[14] Hvem vet? Han kunne vende om og angre, og la en velsignelse bli igjen etter seg, til matoffer og drikkoffer for Herren deres Gud.
[15] Blås i horn på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling!
[16] Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer!
[17] Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
[18] Da blir Herren nidkjær for sitt land, og han sparer sitt folk.
[19] Og Herren svarer og sier til sitt folk: Se, jeg sender dere korn og most og olje så dere blir mette. Og jeg vil ikke mer overgi dere til vanære blant hedningene.
[20] Fienden fra Norden vil jeg drive langt bort fra dere, og jage ham til et tørt og øde land - hans fortropp til havet i øst, hans baktropp til havet i vest. Stank skal stige opp fra ham, en motbydelig lukt. Altfor store ting har han satt seg fore.
[21] Frykt ikke, du åkerjord! Fryd deg og vær glad! For store ting har Herren gjort.
[22] Frykt ikke, dere markens dyr! For beitene i ødemarken grønnes. Trærne bærer frukt, fikentreet og vintreet gir av sin rikdom.
[23] Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidligregn og senregn, som før.
[24] Treskeplassene blir fulle av korn, og pressekarene flyter over av most og olje.
[25] Jeg godtgjør dere de årene da vrimleren åt opp alt - og slikkeren og ødeleggeren og gnageren, min store hær, som jeg sendte mot dere.
[26] Dere skal ete og bli mette og prise Herrens, deres Guds navn, han som har handlet så underfullt med dere. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.
[27] Og dere skal kjenne at jeg bor midt i Israel. Jeg er Herren deres Gud, og ingen annen. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.