[1] Jefta fra Gilead var en djerv krigsmann. Men han var sønn av en horkvinne. Hans far var Gilead.
[2] Også med sin kone hadde Gilead sønner, og da konens sønner ble voksne, jaget de bort Jefta og sa til ham: Du skal ingen arvedel ha i vår fars hus, for du er sønn av en fremmed kvinne.
[3] Da flyktet Jefta for brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Der samlet det seg en flokk løse menn om Jefta, og de dro ut med ham på hans streiftog.
[4] En tid etter begynte Ammons barn krig mot Israel.
[5] Da de gikk til angrep på Israel, dro de eldste i Gilead av sted for å hente Jefta fra landet Tob.
[6] De sa til Jefta: Kom og bli føreren vår, så vil vi ta kampen opp mot Ammons barn.
[7] Men Jefta sa til de eldste i Gilead: Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere da til meg nå når dere er i trengsel?
[8] De eldste i Gilead svarte: Det er jo derfor vi kommer til deg igjen! Du må gå med oss og kjempe mot Ammons barn, så skal du være høvding over oss, over alle som bor i Gilead.
[9] Da sa Jefta til de eldste i Gilead: Dersom dere nå får meg med dere tilbake for å kjempe mot Ammons barn, og Herren gir dem i min hånd, så er det altså jeg som skal være høvding over dere!
[10] Og de eldste i Gilead sa til Jefta: Herren skal være vitne mellom oss dersom vi ikke gjør som du har sagt!
[11] Så gikk Jefta med de eldste i Gilead. Folket gjorde ham til sin høvding og fører. Og Jefta gjentok i Mispa alle sine ord for Herrens åsyn.
[12] Så sendte Jefta bud til ammonittenes konge og sa: Er det noe mellom deg og meg, siden du kommer hit og fører krig mot mitt land?
[13] Da sa ammonittenes konge til Jeftas sendebud: Da Israel dro opp fra Egypt, tok de mitt land like fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Gi det nå tilbake med det gode!
[14] Jefta sendte da igjen bud til ammonittenes konge,
[15] og sa til ham: Så sier Jefta: Israel har ikke tatt Moabs land eller ammonittenes land.
[16] På sin ferd opp fra Egypt vandret Israel i ørkenen til Rødehavet og kom til Kadesj.
[17] Da sendte Israel bud til Edoms konge og sa: La meg få dra gjennom ditt land! Men Edoms konge hørte ikke på dem. Også til Moabs konge sendte de bud, men han ville heller ikke. Så ble Israel i Kadesj.
[18] Siden vandret de i ørkenen og dro utenom Edoms land og Moabs land og kom fram øst for Moabs land og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de kom ikke inn i Moabs land, for Arnon er Moabs grense.
[19] Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, kongen i Hesjbon. Og de sa til ham: La oss få dra gjennom ditt land, så vi kan komme dit vi skal!
[20] Men Sihon hadde ikke så stor tillit til Israel at han torde la dem dra gjennom landet sitt. Han samlet alt folket sitt, og de slo leir i Jahsa, og så gikk de til angrep på Israel.
[21] Men Herren, Israels Gud, ga Sihon og alt folket hans i Israels hånd. De slo dem, og Israel inntok hele det landet som tilhørte amorittene, det folket som bodde der.
[22] Hele amorittenes land inntok de, like fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
[23] Slik har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort for sitt folk Israel. Og nå vil du ta deres land til din eiendom?
[24] Er det ikke så, at det som din gud Kamosj lar deg få, det tar du i eie, og alt det Herren vår Gud rydder for oss, det tar vi i eie?
[25] Er vel du bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Trettet vel han med Israel eller førte krig mot dem?
[26] Nå har Israel bodd tre hundre år i Hesjbon og byene som tilhører det, og i Aroer med tilhørende byer og i alle de byer som ligger ved Arnons bredder. Hvorfor har dere da ikke tatt dem tilbake i hele denne tiden?
[27] Jeg har ikke gjort deg noe ondt. Men du gjør nå urett mot meg ved å angripe meg. Herren, han som er dommer, han skal dømme i dag mellom Israels barn og Ammons barn.
[28] Men ammonittenes konge hørte ikke på det som Jeftas sendebud bar fram til ham.
[29] Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han dro fram gjennom Gilead og Manasse og videre til Mispa i Gilead. Og fra Mispa i Gilead dro han fram mot Ammons barn.
[30] Og Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Dersom du gir Ammons barn i min hånd,
[31] da skal den første som går ut av døren i mitt hus og kommer imot meg når jeg kommer uskadd tilbake fra Ammons barn, høre Herren til. Jeg skal ofre ham som brennoffer.
[32] Så dro Jefta fram mot Ammons barn og kjempet mot dem, og Herren ga dem i hans hånd.
[33] Han slo dem og tok fra dem landet fra Aroer til bort mot Minnit, tjue byer, og helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og Ammons barn ble ydmyket under Israels barn.
[34] Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, kom hans datter ut imot ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn, han hadde ingen sønn eller datter uten henne.
[35] Med det samme Jefta fikk se henne, flerret han klærne sine og sa: Å min datter! For en sorg du volder meg, og for en ulykke du fører over meg! Jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
[36] Da sa hun til ham: Far, har du gjort et løfte til Herren, så gjør med meg som du har lovt, siden Herren lot deg få hevn over fiendene dine, Ammons barn.
[37] Så sa hun til sin far: Bare én ting vil jeg be deg om: La meg være fri i to måneder, så jeg kan gå ned på fjellene og gråte over min jomfrustand sammen med mine venninner.
[38] Og han sa: Gjør så! Så lot han henne være fri to måneder. Hun gikk av sted med venninnene sine og gråt over sin jomfrustand på fjellene.
[39] Da to måneder var omme, kom hun tilbake til sin far. Han gjorde med henne etter det løfte han hadde gitt, og hun visste ikke av mann. Så ble det en skikk i Israel:
[40] År for år går Israels døtre av sted for å minnes Jeftas, gileadittens datter fire dager om året.