[1] Etter at Josva var død, spurte Israels barn Herren: Hvem av oss skal først dra opp mot kana’aneerne og kjempe mot dem?
[2] Herren sa: Juda skal dra opp. Se, jeg har gitt landet i hans hånd.
[3] Da sa Juda til sin bror Simeon: Dra med meg til det landområdet som er tilfalt meg og la oss kjempe mot kana’aneerne! Så skal jeg dra med deg til ditt område. Og Simeon gikk med ham.
[4] Så dro Juda opp, og Herren ga kana’aneerne og ferisittene i deres hånd. De slo dem i Besek, ti tusen mann.
[5] I Besek møtte de Adoni-Besek og kjempet mot ham. De slo kana’aneerne og ferisittene.
[6] Men Adoni-Besek flyktet. Da forfulgte de ham og grep ham, og hogg av ham tommelfingrene og stortærne.
[7] Da sa Adoni-Besek: Sytti konger med avhogde tommelfingrer og stortær sanket smuler under bordet mitt. Som jeg gjorde, har Gud gjort mot meg igjen. - Siden førte de ham til Jerusalem, og der døde han.
[8] Judas barn angrep og inntok Jerusalem. De slo folket med sverdets egg og satte ild på byen.
[9] Siden dro Judas barn ned for å kjempe mot kana’aneerne som bodde i fjellbygdene og i sydlandet og i lavlandet.
[10] Juda gikk mot de kana’aneerne som bodde i Hebron, Hebrons navn var før Kirjat-Arba, og de slo Sjesai og Akiman og Talmai.
[11] Derfra dro Juda mot innbyggerne i Debir - Debirs navn var før Kirjat-Sefer.
[12] Kaleb sa: Den som overvinner Kirjat-Sefer og inntar byen, ham vil jeg gi min datter Aksa til kone.
[13] Kenisitten Otniel, Kalebs yngre bror, inntok byen. Og Kaleb ga ham sin datter Aksa til kone.
[14] Da hun kom til mannen sin, egget hun ham til å be faren om et jordstykke. Hun sprang ned av eselet, og Kaleb sa til henne: Hva vil du?
[15] Hun svarte: Gi meg en avskjedsgave! Du har giftet meg bort til dette tørre sydlandet! Gi meg nå vannkilder! Så ga Kaleb henne de øvre og de nedre kildene.
[16] Etterkommerne av kenitten, Moses’ svoger, dro med Judas barn opp fra Palmebyen til Juda ørken, som ligger sør for Arad, og de bosatte seg blant folket der.
[17] Siden dro Juda ut med sin bror Simeon, og de slo de kana’aneere som bodde i Sefat. De slo byen med bann. Derfor kalte de den Horma.
[18] Juda inntok Gasa med tilhørende bygder og Asjkelon med tilhørende bygder og Ekron med tilhørende bygder.
[19] Og Herren var med Juda, så han inntok fjellbygdene. Men han var ikke i stand til å drive bort innbyggerne i dalen, for de hadde jernvogner.
[20] De ga Hebron til Kaleb, slik som Moses hadde sagt. Og han drev de tre Anak-sønnene bort derfra.
[21] Men Benjamins barn drev ikke bort jebusittene som bodde i Jerusalem. Jebusittene ble boende sammen med Benjamins barn i Jerusalem, og har bodd der til denne dag.
[22] Josefs barn dro også ut. De gikk mot Betel, og Herren var med dem.
[23] Og Josefs barn sendte speidere til Betel. Byen hette før Lus.
[24] Speiderne fikk se en mann som gikk ut av byen, og de sa til ham: Vis oss hvor vi kan komme inn i byen! Så vil vi vise barmhjertighet mot deg.
[25] Og han viste dem hvor de kunne komme inn i byen. De slo byen med sverdets egg, men mannen og hele hans slekt lot de gå.
[26] Mannen dro til hetittenes land, og han bygde en by og kalte den Lus. Det navnet har den hatt til denne dag.
[27] Manasse drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sean med tilhørende småbyer eller i Ta’anak med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Dor med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Jibleam med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Megiddo med tilhørende småbyer. Det lyktes kana’aneerne å bli boende der i landet.
[28] Da Israel ble sterkt, gjorde de kana’aneerne arbeidspliktige, men de drev dem ikke bort.
[29] Efra’im drev ikke bort de kana’aneerne som bodde i Geser. Kana’aneerne ble boende midt iblant dem der.
[30] Sebulon drev ikke bort innbyggerne i Kitron og innbyggerne i Nahalol, men kana’aneerne ble boende midt iblant dem og måtte gjøre tvangsarbeid.
[31] Asjer drev ikke bort innbyggerne i Akko og innbyggerne i Sidon og Ahlab og Aksib og Helba og Afik og Rehob.
[32] Asjerittene bosatte seg midt iblant kana’aneerne som bodde i landet, de drev dem ikke bort.
[33] Naftali drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sjemesj og innbyggerne i Bet-Anat. De bosatte seg midt iblant kana’aneerne som bodde i landet. Og innbyggerne i Bet-Sjemesj og Bet-Anat måtte gjøre tvangsarbeid for dem.
[34] Amorittene trengte Dans barn opp i fjellene. De lot dem ikke få komme ned i dalen.
[35] Det lyktes amorittene å bli boende i Har-Heres, i Ajalon og i Sja’albim. Men da Josefs barn ble sterkere enn de, måtte de gjøre tvangsarbeid.
[36] Amorittenes grense gikk fra Akrabbim-skaret, fra Sela og oppover.