[1] Hiram, kongen i Tyrus, skikket sendemenn til David med sedertre, og han sendte steinhoggere og tømmermenn for å bygge et hus til ham.
[2] Og David skjønte at Herren hadde stadfestet hans kongedømme over Israel, for hans rike hadde fått stor anseelse for hans folk Israels skyld.
[3] David tok enda flere koner i Jerusalem, og han fikk enda flere sønner og døtre.
[4] Dette er navnene på de sønnene han fikk i Jerusalem: Sjammua og Sjobab, Natan og Salomo
[5] og Jibhar og Elisjua og Elpelet
[6] og Nogah og Nefeg og Jafia
[7] og Elisjama og Be’eljada og Elifelet.
[8] Da filistrene hørte at David var salvet til konge over hele Israel, dro alle filistrene ut for å gripe ham. Da David hørte det, dro han ut mot dem.
[9] Og filistrene kom og spredte seg utover i Refajim-dalen.
[10] Da spurte David Gud: Skal jeg dra ut mot filistrene, og vil du gi dem i min hånd? Og Herren svarte: Dra ut! Så vil jeg gi dem i din hånd.
[11] Så dro de opp til Ba’al-Perasim, og der slo David dem. Og David sa: Gud har brutt igjennom mine fiender ved min hånd, som vannene bryter igjennom. Derfor ble dette stedet kalt Ba’al-Perasim.
[12] Der etterlot de seg gudene sine, og David befalte at de skulle brennes opp med ild.
[13] Men filistrene kom igjen og spredte seg utover i dalen.
[14] Og David spurte igjen Gud, og Gud sa til ham: Du skal ikke dra opp etter dem. Vend deg fra dem og ta en omvei, så du kommer over dem midt for bakatrærne.
[15] Når du så hører lyden av skritt i toppen av bakatrærne, da skal du dra ut i striden. For Gud har dratt ut foran deg for å slå filistrenes hær.
[16] David gjorde som Gud hadde befalt ham, og de slo filistrenes hær og forfulgte dem fra Gibeon og like til Geser.
[17] Og Davids navn kom ut i alle landene, og Herren lot frykt for ham komme over alle folkene.