[1] Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
[2] Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
[3] Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
[4] Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
[5] Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
[6] Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
[7] Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
[8] Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
[9] Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
[10] Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
[11] Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
[12] Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
[13] Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
[14] De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
[15] Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
[16] Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
[17] Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
[18] for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
[19] Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
[20] Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
[21] Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
[22] For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?