[1] Gid I vilde tåle litt dårskap av mig! Dog, I skal tåle mig.
[2] For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus;
[3] men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.
[4] For om det kommer en til eder og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller I får en annen ånd, som I ikke før har fått, eller et annet evangelium, som I ikke før har mottatt, da vil I gjerne tåle det!
[5] For jeg mener at jeg ikke i noget stykke står tilbake for de såre store apostler;
[6] men er jeg enn ulærd i tale, så er jeg det dog ikke i kunnskap; tvert imot har vi alltid lagt den for dagen for eder i alle stykker.
[7] Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket mig selv forat I skulde ophøies, idet jeg uten vederlag forkynte eder Guds evangelium?
[8] Andre menigheter skattla jeg, idet jeg tok lønn av dem for å tjene eder, og da jeg var hos eder og kom i trang, falt jeg ikke nogen til byrde;
[9] for det jeg manglet, det utfylte brødrene som kom fra Makedonia, og i alle måter har jeg holdt mig og vil holde mig fra å falle eder til byrde.
[10] Så sant Kristi sannhet er i mig: Denne ros skal ikke frarøves mig i Akaias bygder!
[11] Hvorfor? fordi jeg ikke elsker eder? Det vet Gud!
[12] men det jeg gjør, vil jeg og herefter gjøre for å avskjære dem leiligheten som søker en leilighet, forat de skal finnes like med oss i det som de roser sig av.
[13] For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper sig om til apostler for Kristus.
[14] Og det er intet under; for Satan selv skaper sig om til en lysets engel;
[15] derfor er det ikke noget stort om og hans tjenere skaper sig om til rettferdighets tjenere; men deres ende skal være efter deres gjerninger.
[16] Atter sier jeg: Ingen akte mig for en dåre! men selv om så er, da ta imot mig, om enn som en dåre, forat også jeg kan få rose mig litt!
[17] Det jeg her taler, det taler jeg ikke efter Herrens vilje, men som i dårskap, idet jeg roser mig så tillitsfullt.
[18] Eftersom mange roser sig på kjødelig vis, vil jeg og rose mig.
[19] For I tåler jo gjerne dårene, I som er så kloke;
[20] I tåler det jo om nogen gjør eder til træler, om nogen opeter eder, om nogen fanger eder, om nogen ophøier sig over eder, om nogen slår eder i ansiktet!
[21] Med skam sier jeg det, fordi vi har vært svake; men det som nogen gjør sig stor av - jeg taler i dårskap - det gjør også jeg mig stor av.
[22] Er de hebreere? Jeg og. Er de israelitter? Jeg og. Er de Abrahams ætt? Jeg og.
[23] Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mere; jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare.
[24] Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær;
[25] tre ganger blev jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet.
[26] Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blandt røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blandt falske brødre,
[27] i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.
[28] Foruten alt annet har jeg ennu det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.
[29] Hvem er skrøpelig uten at og jeg blir skrøpelig? hvem voldes anstøt uten at det brenner i mig?
[30] Må jeg endelig rose mig, da vil jeg rose mig av det som hører min skrøpelighet til.
[31] Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver!
[32] I Damaskus holdt kong Aretas’ landshøvding vakt om damaskenernes by for å gripe mig,
[33] og gjennem en glugge på muren blev jeg firt ned i en kurv og slapp bort av hans hender.