[1] Men vedkommende avgudsofferne, da vet vi at vi alle har kunnskap. Kunnskapen opblåser, men kjærligheten opbygger;
[2] om nogen tykkes sig å kjenne noget, han har aldri kjent noget således som en bør kjenne det;
[3] men om nogen elsker Gud, han er kjent av ham.
[4] Hvad nu det vedkommer å ete av avguds-offerne, da vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én.
[5] For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden - som det jo er mange guder og mange herrer -
[6] så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.
[7] Dog, den kunnskap er ikke hos alle; men somme gjør sig ennu samvittighet for avgudens skyld og eter det derfor som avguds-offer, og deres samvittighet, som er skrøpelig, blir uren.
[8] Men mat gir oss jo ikke verd for Gud; hverken vinner vi noget om vi eter, eller taper noget om vi ikke eter.
[9] Men se til at ikke denne eders frihet blir til anstøt for de skrøpelige!
[10] For dersom nogen ser dig som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet?
[11] da går jo den skrøpelige fortapt for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død!
[12] Men når I således synder mot eders brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder I mot Kristus.
[13] Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for ikke å volde min bror anstøt.