[1] En bønn av profeten Habakkuk. Etter Sjigjonot.
[2] Herre, jeg har hørt budskapet om deg, jeg er forferdet. Herre, din gjerning - kall den til live i vår egen tid! Ja, kunngjør den i vår egen tid! I din vrede, kom i hu å forbarme deg!
[3] Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet.
[4] En glans som solens lys bryter fram, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult.
[5] Pest går fram for hans åsyn, og sott følger i hans fottrinn.
[6] Han stiger fram og rister jorden. Han ser opp og får folkene til å skjelve. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid.
[7] Jeg ser Kusjans telter i sorg, teltdukene i Midians land bever.
[8] Harmes du, Herre, på elvene? Er din vrede opptent mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer fram på dine hester, på dine seierrike vogner?
[9] Bar og naken er din bue - dine eder til stammene, ditt ord! - Sela. Du kløver jorden for elvene.
[10] Fjellene ser deg og bever. Vannstrømmer styrter fram. Avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høye.
[11] Sol og måne står stille i sin bolig for lyset av dine piler, som farer fram, for glansen av ditt lynende spyd.
[12] I harme skrider du fram over jorden, i vrede trår du folkene ned.
[13] Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede. Du knuser taket på den ugudeliges hus. Du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela.
[14] Du gjennomborer med hans eget spyd hodene på hans krigere, som stormer fram for å spre meg. Deres glede er å ete opp en arming i lønndom.
[15] Du farer gjennom havet med dine hester, gjennom en skummende brenning av store vann.
[16] Jeg hørte det. Da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine lepper. Det kom råttenhet i mine ben. Jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må vente på nødens dag, vente på at han drar opp mot folket, han som skal angripe det.
[17] Fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke. Oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde. Han har utryddet sauene av innhegningen, og det finnes ikke fe i fjøsene.
[18] Men jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud.
[19] Herren Herren er min kraft. Han gir meg føtter som en hind og lar meg skride fram over mine høyder. Til sangmesteren, med min strengelek.