[1] Dere vet jo selv, brødre, om den inngangen vi fikk hos dere, at den ikke ble forgjeves.
[2] Enda vi like før hadde lidd og var blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere - under stor strid.
[3] Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urenhet, og den kom ikke med svik,
[4] men ettersom Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
[5] Vi kom ikke den gangen med smigrende ord - dere vet det selv, heller ikke med noe dekke for havesyke - Gud er vårt vitne.
[6] Heller ikke søkte vi ære av mennesker, verken av dere eller av andre,
[7] selv om vi nok hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler. Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn.
[8] I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære.
[9] For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere.
[10] Dere er vitner, og Gud med, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi opptrådte overfor dere troende.
[11] Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn,
[12] og oppmuntret og vitnet, for at dere skulle vandre verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet.
[13] Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.
[14] For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea. For dere har fått lide det samme av deres egne landsmenn som de har fått lide av judeerne,
[15] - de som drepte Herren Jesus og profetene, og som også har forfulgt oss. De er ikke Gud til behag, og de står alle mennesker imot.
[16] For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem.
[17] Vi ble for en kort tid tatt fra dere, brødre - dere var ute av syne, men ikke av sinn. Og vår lengsel etter dere ble så sterk at vi hastet desto mer for å få se deres ansikt.
[18] Derfor ville vi komme til dere igjen. Jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss.
[19] For hvem er vel vårt håp, vår glede, vår hederskrans - om ikke nettopp dere, når vi står for vår Herre Jesus i hans komme!
[20] Dere er jo vår ære og vår glede.